Bildene er hans personlighetsspeil.
Han dokumenterer ikke, han fortolker. For Erik Asla eksisterer bildene i terapiens grenseland, de er blitt hans personlighetsspeil. Fotografiene besitter en malerisk stofflighet med en delikat og raffinert fargesammensetning som gir rom for ettertanke og forundring.
Åtte års forberedelser med besøk blant annet i Zanzibar, Jamaica, Frankrike, Spania, Bahamas og USA’s vest- og øst-kyst har gitt resultater. At han feiler 95% av tiden er noe av det mest verdifulle han gjør. Det skjerper og utfordrer ham.
De stemningsfulle bildene av verdenshav og sjø i endeløs bevegelse innehar abstrakte kvaliteter. En grense mellom himmel og hav som er vanskelig å definere, som også gir en følelse av bevegelse og stillstand på samme tid.
Harald Gautneb, leder ‘Drammen Kunstforening’
Verkene på utstillingen kan umiddelbart se ut som abstrakte malerier i den såkalte colorfield-tradisjonen, som jeg alltid har hatt sans for, med sin kledelig patosfylte interesse for grenselinjen mellom reduserte landskap og nonfigurativ spiritualitet. Men så er det ikke malerier, men fotografier, Asla viser oss. Utrolig nok må jeg si, for de mettede fargene, og den pastose og duse kvaliteten på mange av disse verkene kan nesten ikke tenkes som noe annet enn penselstrøk.
Kjetil Røed, kunstkritiker i ‘Kunstavisen’
Tittelen peker ikke på motivet, men forholdet mellom bevegelse og opplevelse av stillhet. Stillhet kan oppleves som et fravær av lyd, og med det et fravær av hva som skaper lyden; bevegelsen. Stillhet kan også i større grad være en stemning, enn en fysisk realitet. Det blir en undersøkelse av sted og tid som noe konkret og fysisk, men også noe som løser seg fra opplevelsen av den synlige virkeligheten og omformes til en forestilling og en idé om stillhet.
Øyvind Storm Bjerke, kunsthistoriker